Jeg er allerede en for mye

En del av meg lengter tilbake til leirbål, myke tekstiler og mormors sterke parfyme.
Selv om jeg vet at det var en kunstig verden av trygghet. Selv om mormor var klippen i livet mitt, jeg bebreider henne ikke. Hun sydde puter av silke under armene mine, det kan jeg ikke nekte for. Men hun var en elskverdig person med et vakkert sinn av natur. Ikke slik som mor. Hun var ikke slem, men mer av den eksentriske typen. En slik person som lar rastløsheten fly av gårde med seg. Når mørket snek seg på spurte jeg om jeg kunne dra til mormor. Nei, sa mor. Du er mitt barn, du skal voere her. Mor gikk ut, jeg la meg i sengen hennes, krøllet meg sammen og pustet inn den sterke lukten av gardenia som hun alltid etterlot seg.
Mor samlet på nylonblomster, plastnips og bitterhet. Mest det siste.

Alt tatt i betraktning så har jeg vel kommet greit ut av det, ikke nødvendigvis i positiv kontekst. Jeg lever så til de grader i øyeblikket at det ikke kan voere sunt. Tenk å kunne hatt mors totale livsfravoer og psykotiske blikk noen ganger. Jeg hadde faktisk ikke hatt noe imot det. Overalt rundt meg finnes det mennesker som overhodet ikke ser ut til å tenke over noe som helst. Overalt finnes det smil, ikke nødvendigvis av glede, men jeg finner det tiltalende. Det er noe yndefullt ved det, noe livskraftig over at noen kan komme med et slikt smil så fritt for affeksjon uten at det er frembrakt av noe som helst. Jeg får det ikke til, jeg er ikke følelsesmessig i stand til det. Noe tar for mye plass i hodet mitt, glede og sorg er det ikke plass til.
Ut av kafévinduet ser jeg den ene etter den andre gå forbi. Skjønt, jeg ser dem egentlig ikke. Mennesker er bare noe som flyter forbi meg. De er ikke noe jeg tar meg bryet å legge merke til. For mindre kompliserte vesener skal du lete lenge etter. Lenge drømte jeg om å skrive en studie om menneskets utvikling til homosapiens, og vår manglende intelligens og handlingskraft. Men det gikk jo ikke så klart. Jeg mener, ingen med en nogelunde stabil tankegang ville vel kjøpt den ideen. Her sitter jeg, en lettere alkoholisert gutt i 20-årene som bor i et heller frynsete bokollektiv og preker om mannen i gatas manglende evner til å tenke.

Jeg er forfatter, eller kunstner kall det hva du vil, men det har du sikkert skjønt innen nå. Det er ikke noe jeg har valgt å bli, det kom av seg selv. I tenårene presset en tanke om at hele verden var et skapt glansbilde med en eneste intensjon, nemlig å frata oss evnen til å tenke selv, seg på. Alt var lagt opp til at vi ikke skulle se det, leve videre på en løgn om at det var slik det skulle voere. Mor var en av disse naive sjelene som ikke så sporene som lå plassert rett foran porselensansiktet hennes. Men jeg nektet å voere en del av det. Ville ikke hengi meg til en slik hallusinasjon av påstått lykke. Akkurat som om ikke tenårene var vanskelige i seg selv så skulle jeg altså få dette kastet på meg også. Så jeg pakket det lille jeg eide, kysset min naive mor på kinnet der hun satt med bitterheten i fanget, og gikk rolig ut av døren.
Det var en kompleks følelse. Jeg hatet den blasfemiske løgnen, også kalt livet, sterkt, men jeg ønsket heller ikke å forlate den. Ser du, jeg hadde nesten begynt å tro på det jeg hatet så sterkt selv.
Så her sitter jeg. Jeg har for lengst innsett at det å flykte fra løgnen er umulig. Men det trenger ikke å bety at jeg må delta i den.

Den eneste personen i livet mitt som jeg virkelig har voert glad i, med unntak av mormor, er broren min. Han ble tatt fra mor i tidlig alder, og bra var det, han rakk aldri å falle for løgnen. Han var så dypsindig og skarp at jeg våknet gradvis, i rykk, skjønte at her krevdes det konsentrasjon, han rørte ved noe dypt inne i mitt eget nervesystem.
Men når man har oppdaget løgnen, er på sporet av den, kan man heller ikke leve i fred. En dag fikk jeg en telefon. Broren min hadde blitt funnet på et offentlig toalett, av den skitne sorten, med overskårne håndledd. Med fare for å høres ut som en klisjé, så snudde denne telefonen hele tilvoerelsen min opp ned. Med denne telefonsamtalen fulgte hele den løgnen jeg en gang som tenåring hadde rømt fra. Min mors sarte sjel som ikke var lagd for å leve i det hele tatt trengte seg på. Kall meg gjerne kynisk og kald, men jeg orket det ikke, avviste henne uten anger der hun sto i døråpningen og prekte om felleskap i harde tider. Men hvordan skulle jeg klare å boere hennes noermest maniske sorg når jeg nesten ble sprengt i filler innenfra av min egen?

Med unntak av mine heller sneversynte samboere i kollektivet, har jeg ingen venner. Ettersom årene går har jeg innsett at det sannsynligvis er min egen feil. Jeg støter vekk andre mennesker som olje skiller seg fra vann. Fra mitt eget ståsted er jeg en beskjeden, egosentrisk, veritabel enhjørning med mer eller mindre nyanserte oppfatninger. Jeg vil ha fred på jorden og i himmelen samtidig som jeg skjønner at det kommer vi aldri til å få. Jeg er gudsspotter uten sidetykke, men liker allikevel å tro at det finnes noe som er større enn vi intellektuelt fattige individer som sprader rundt på to ben.

I det siste har jeg følt meg underlig lam i frontallappene. Men det aner meg også at dypere bakover i hjernebarken foregår det noe, og jeg trenger strengt tatt ikke å vite detaljene. Langt bak ligger et bilde av min kjoere bror. Det maner frem den bitre smaken av skyldfølelse, samvittigheten spytter på meg. Jeg vil bare stange hodet i veggen, høre det knase fra brukkne ben. Jeg får en trang til å slukke lysene, både de ytre og indre. Enda hjemsøker drømmer om den sorte luggen hans meg om natten. Friskt i minne har jeg drømmen der han bare forsvinner i en hallusinasjon av fargeklatter i morbide mønstre. Etterlater et syltetøyglass med sine store, blå øyne, vilt oppsperret i forskrekkelse. Jeg forsøker å befri han, men forgjeves. Redsel og brukket vilje hermetisert på glass.
Da jeg trodde galskapen bare var et blunk unna, møtte jeg de svartkledde. Frenetisk av angstens sorte klør satte jeg ikke spørsmålstegn ved noe, valgte å tro på hva sekten prentet inn i hjernen. Tilbake var barnet liggende i fosterstilling i mors gardenialuktende seng. Sårbarheten, tomrommet som tok opp all plass i hodet. Jeg måtte jo ha voert et åpenbart offer for en massehjernevasking. De foretok aldri noe kriminelt, kirkebrenning lå vel under deres verdighet. Ekspremintering med visse narkotiske stoffer var vel det noermeste man kom. Med meg i rollen som gutten som hadde fått silkeputene revet vekk var jeg vel ikke vond å be.
Du hallusinerer sa forkynneren i sort etter jeg hadde kylt ned det hvite stoffet.
Det føltes som om å bli kvalt og samtidig pumpet full av for mye luft på en gang. Forkynneren holdt opp et speil, påpekte at hvis jeg hadde blitt kvalt hadde jeg voert blå i ansiktet. Halvparten av meg kunne se at han hadde et poeng, men den andre halvparten kunne ikke se noe som helst. Dagen etter tok jeg det jeg hadde og gikk, akkurat som jeg hadde forlatt min mor.

Noe har skjedd etter møtet med forkynneren. Barnet i gardeniasengen har aldri helt sluppet taket. Selvbebreidelsen, følelsen av total mislykkethet river i meg som en genetisk forvaklet beist skapt av min egen underbevissthet. Den fôres på min sorg over tapet av mitt eget kjøtt og blod.
Siste gang vi møttes mumlet han bak den sorte, nesten fandenivoldske, luggen; Det finnes ingen som deg. Jeg er allerede en for mye, mumlet jeg tilbake.




Short story by Evelyn
Read 790 times
Written on 2006-08-07 at 17:46

dott Save as a bookmark (requires login)
dott Write a comment (requires login)
dott Send as email (requires login)
dott Print text


Mr.Mist
oj..detta var en sterk historie...

Wow...this was awesome..A wery strong novel, and a little sad to i think..the world never is what it seems to be...we`re only living in diffrent illusjons, that sometimes cross eachother...
You should try translating this to english, so more people on the bay may read this exelent piece of art...

-mr.m
2006-08-07