Tid er bare en lydløs melodi
Når man har flytt på en bølge sånn som meg, må man vel bare forvente at noe en eller annen gang i noermeste fremtid kommer til å slå deg rett i trynet. Men at det skulle komme så fort kunne vel ingen vite, selv ikke jeg å jeg liker å tro at jeg vet alt. Men så kom det altså, uten forvarsel. Som regn fra skyfri sommerhimmel. Bortsett fra at dette regnet smakte verken godt eller føltes mykt på huden. Dette smakte bittert av sort sorg og føltes som man ble angrepet av alle verdens nåler på en gang. Som om alle plutselig hadde bestemt seg for å legge alt på mine skuldre, alt var plutselig min vekt å boere. Kunne de ikke fatte at jeg ikke klarte det alene?Det måtte vel alle se.
Gutten som ropte ulv, ja det var vel meg det. Men mamma kom alltid hun, uansett. Ingen betingelser. Jeg likte det sånn, fri til å gjøre det jeg ville med vissheten om at noen alltid ville fange meg før fallet. Tanken på at det var hun som virkelig falt slo meg aldri. Min glade mamma med perlerad og smilehull. Jo høyere opp du er, jo lenger ned faller du.
Utenfor flyter troer forbi. Jeg tror jeg aldri har sett så mange troer. Kanskje har jeg bare ikke sett nøye nok etter. Jeg vet ikke, jeg vet ingenting lenger.
Jeg håper det gamle toget bryter sammen, så kan jeg gå og se og se hva som er å se. Tiden er bare en lydløs melodi. Mennesker er bare rekvisitter i et lydløst skuespill. Mennesker jeg aldri kommer til å møte, for sporene går ikke den veien. Det gjør ingenting. Så dyp jeg er på mine ensomme dager, tenker jeg. Ser ut av vinduet, men ser egentlig ingenting. For hva er det lenger å se, når mamma ikke lenger ser det samme som meg?
Mamma sa en gang til meg at livet er som en åpen bok, ikke lukk den før den er ferdig. Jeg smaker salte tårer, Hvorfor valgte du å lukke den da mamma?
Short story by Evelyn
Read 813 times
Written on 2006-08-08 at 19:54
Tags Sorrow 
Save as a bookmark (requires login)
Write a comment (requires login)
Send as email (requires login)
Print text
Poe_t |
Texts |
by EvelynLatest textsMourning palaceMy friend of misery A tale begun Without visible sign War nerve |
Increase font
Decrease