Brutale sannheter, og å nekte å innse dem

Brennende blikk, etsende. Dypt, gjennom den myke, plettfrie huden, gjennom de smale musklene og det ikke eksisterende fettet. Inn til ben og blod. Du klør deg kjapt på punktet jeg har valgt ut. Punktet som er senteret i universet mitt, et tilfeldig punkt ca. midt på ryggen din. Du så tynn, ikke pumpa med muskler som de andre. Bein stikker ut her og der. Du spiser for sjeldent og usunt. Jeg lurer på om du merker at jeg stirrer på deg, at livet mitt sirkulerer rundt deg. At selv om du ikke snakker med meg, ser på meg eller bryr deg om meg, bare ignorer meg, så er du hovedgrunnen til at jeg kommer på skolen. Hvis jeg skulker mer består jeg ikke, da kommer jeg ikke inn på den fancy skolen jeg har kommet inn på, forutsatt at jeg har bestått dette året. Når du ikke er der ender jeg alltid med å gå hjem i storefri, hvis jeg holder ut så lenge. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg stirrer på deg, du er så nervøs av deg, kanskje er det fordi du kjenner blikket mitt på deg. Kanskje du blir kvalm av det, men klandrer deg selv litt –det burde du. Tenker noe sånt som; "Hvorfor klinte jeg med hu? Hva faen tenkte jeg på?", jeg håper du har hjernekapasitet til å ta denne tankegangen et steg lenger, til; "Hvorfor gjorde jeg det igjen helgen etter?". Videre kan du klandre deg selv for å ha snakket med meg, venninna mi. Uansett om du gjorde det for å flørte meg hu. Du tenker kanskje at det var litt dumt å møte blikket mitt den ene gangen, og å smile sånn svakt. Smilet før smilet kommer, bare uten selve smilet. Du skjønner kanskje at noen unngår folk og blikket deres fordi de liker dem og er sjenert, at jeg ikke er helt teit fordi jeg trodde det var en bitteliten sjanse for at du ikke klarte å sitte stille, skulka halve dagen og så siste timen, da du måtte sitte i samme rom, rundt samme bord som meg fordi du også var litt flau, litt sjenert, litt forelska. Bare litt.

Det er noe med stoffet på de overdelene du går med, det er så tynt. Mykt, og tynt som om det bare var en tynt lag silke. Bein og vage muskler synes igjennom. Jeg klarer aldri å se vekk, det er som hypnose. Du. Og de alt for tynne armene dine, allikevel så sterke og trygge. Det er så grusomt hvordan to kvelder i deres omfang kan gjøre en så avhengi, så kald og naken uten dem. Hvordan lepper kan håne, forme ord som bare er koder for mykheten og hemmeligheten. Hemmeligheten om hva de kan utrette. Hvordan en kropp, ser så sart ut. Jeg tror du er det også, men at du bare later som det motsatte. Når du sitter bøyd over slurvete bøker, jeg vil bare stryke over vingene dine som står ut, jeg vil berøre deg forsiktig i nakken, med fingertuppene. Like ved der håret ditt begynner. Jeg vil bare kysse deg, sånn ømt og forsiktig som de gjøre på film. Jeg vil være helt inntil deg igjen, bryst mot bryst. Holde rundt hverandre, hardt. Kysse, dypt og lidenskapelig. Ikke bare klumsete fyll. Kysse romantisk og uskyldig. Jeg vil at du skal se på meg igjen, berøre meg. Jeg vil at du skal snakke til meg igjen, sånne små kommentarer som før, ikke fullstendige samtaler engang. Hvis du ikke vil ta det et steg lenger, gå tilbake.

Skulle jeg ønske det aldri skjedde? At vi holdt oss på et trygt plan, og fortsatt kunne være i nærheten av hverandre? Hvem vet, kanskje vi hadde blitt venner og så "mer enn venner". Men kyssene ville jeg aldri vært foruten, følelsene som virket gjensidige, var det verdt det? Det er ikke vits i å lure på hva som kunne skjedd hvis vi ikke, det som dreper meg er hva som kan skje, og hva som kan ikke skje. Jeg vil ha deg. Jeg er ikke typen som tar en liten, høflig bit. Jeg tar hele tingen. Jeg vil ha hele deg.

Timen deres er ikke over, skal jeg gå inn? Tenk hvis læreren blir sint... "Er de ikke ferdig enda?" Stemmen er så normal, behagelig og rolig. "nei...". Han går forbi, hjerterytmen stiger drastisk, ansiktet blir varmt, hjertet også. Hender klamme og rødmen sprenger. Ser ned, inn i døra. "De synger", han vet jo det, han hører det jo. Han spurte ikke. Hvorfor?! Hvorfor si det da? Trang til å dra til seg selv, dunke hodet i veggen, ta tak i skuldrene hans, dytte han inntil veggen og bare kaste seg over han. Kysse han, be til gud om at det er gjensidig. Stirrer på han mens han skal til å åpne døra, ignorere henne. Går raskt bak han, "haha, så morsom jeg er som ikke vil stå i døråpningen når du åpner den midt i timen deres", men nei, ingen respons. Han forsvinner inn døra. Stillhet, bli stående i fem minutter, kjøler seg sakte ned. Trekker pusten dypt og går inn. Han sitter med vennene sine, trygt område. Borte, milevis. Stolen hans krasjer aldri i pulten min lenger. Så tilfeldig.




Short story by baby Blue
Read 709 times
Written on 2008-10-31 at 17:07

dott Save as a bookmark (requires login)
dott Write a comment (requires login)
dott Send as email (requires login)
dott Print text