Jeg hater meg sjøl når foreldrene mine begynner å kjefte på meg. Jeg føler meg som et barn som ikke kan bestemme sjøl og ikke vet hva jeg holder på. Hver gang de begynner å kjefte på meg, håper jeg forsvinner bare. Det som ingen merker noe. Jeg synes det er mye bedre. Noen ganger når jeg gjør en feil, da kommer mange ordene som jeg ikke ville høre på. Jeg tror jeg har hørt det tusen ganger. Særlig når jeg vet akkurat at jeg gjør noe galt. Det er så irriterende for meg. De sier hele tida sånn. Hvorfor er det alltid slik?

Hver kveld når jeg legger meg ønsker jeg at jeg er sterk nok for å bestemme sjøl. Jo, jeg kan bestemme sjøl men jeg vil ikke såre dem. Ikke på en sånn måte. Jeg stoler ikke på meg sjøl i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det eneste jeg vet er at jeg ikke vil skuffe dem. Jeg synes at det gjør så vondt og jeg tror at det er mye bedre å være negativ.

Jeg vet at det er feil, men sånn tenker jeg hele tida.

Noen ganger når jeg tenker på noe, føler jeg meg veldig trist og kan ikke finne noen løsning.

Jeg skulle ønske at jeg var norsk, så blir det mye lettere for meg å forklare til foreldrene mine om hva jeg tenker og føler. Men dessverre, Jeg er ikke det. Jeg trodde livet er veldig enkel, men det er ikke det. Det er så mange ting å organisere først man skal gjøre noe.