Av Bjørn Kristian Strige
Forord
Nå når han har dratt fra denne underlige verden litt før meg. Så betyr det ingenting. Folk som oss som tror på fysikk vet at forskjellen mellom fortid, nåtid, og fremtid bare er overflatisk eksisterende
Havsang
Aldri mer langhalingerJeg låg og ventet på at de snart ville komme. Det hadde nå gått flere timer etter den fastsatte utgangen fra havna i Kiberg. Det var januar og vi hadde kun hatt én tur etter juleferien. I det store trehuset, som visst nok hadde fungert som barnehjem i etterkrigstida, lå jeg nå trygt forvart og hadde det helt fint.
Jeg hadde avtalt med Katarina og venninnene hennes at de skulle komme hit til barnehjemmet. Det fungerte nå som hybelhus for en av fiskeindustri-bedriftene her i Vardø. Deres oppgave var enkelt og greit å svare at jeg ikke var tilstedet. Jeg var jævlig lei av autolinefiske. Hele opplegget var for jævlig. Vi hadde problemer med å få fullt mannskap ombord. Dette resulterte i at vi var nødt til å gå langhalinger. Vi var kommet opp til land i Kiberg fordi vi skulle få en mann til, slik at vi slapp langhalinger. Med en mann ekstra ombord kunne vi gå vakter, og da var det hele straks bedre.
Langhalinger var for jævlige. Vi stod på og jobba 20 til 30 timer. Sov cirka 7 timer. Så var det samme mønsteret om og om igjen. Vi holdt det gående i 8-10 dager, før vi vendte mot land for å levere. Arbeidet kunne jeg holde ut med. Jeg kunne være så trøtt at båtmotoren og andre dundrende lyder ble til vakre ruvende mannskor i trøtthetshallusinasjoner. Det som var verst og som tok det meste av motet fra meg, var den labre fangsten. Når fangsten ble levert, strakk den seg så vidt over minstelott. For alt slitet ble det ingenting igjen. Om det er lite eller mye fisk, er jobben omtrent den samme. Men det jeg ikke forstod den gang, fortalte en av de eldste og erfarne fiskerne meg under innseilingen mot juleferien: "Tålmodighet må du ha gutt! Han fortalte meg at dette med fiskeriene strekte seg over tid. En dag slår det til og da strømmer pengene raskt inn. Han preiket og ga råd i styrhuset, kun opplyst av instrumentene som sakte men sikkert førte oss mot de svake lysene fra Vardø. Det var gry tidlig på morgenen. Mørkt, litt snø i lufta og endelig snart juleferie.
Det som også hadde irritert meg noe jævlig var at kystline fiskerne gjorde gode fangster på sine felt. Så måtte jeg ligge ute i dagevis på Tromsøflaket, sammen med oljeplattformer som ligna pynta juletrær, med masse flotte lys, langt ute i havet. Kystfiskerne hadde ihvertfall fast leveringsplass. Mens vi leverte etter det som strategisk måtte passe oss på dette jævla auto line kjøret. *
Men denne kvelden når jeg så dette svake lyset fra Vardø, var jeg så lei. Lei av dette her. Var det ikke noe mer? Var livet mitt bare ment å være et blodslit på havet. Og skulle jeg en dag bli som skipperen som sto der i styrhuset med to avkappa fingre, og var ekspert å snakke om bedre tider for å holde sitt eget og mannskapet sitt mot oppe. Mulig det var trøttheta som gjorde at jeg så en pulsering i lyset fra Vardø. Det var som om jeg så byens hjerteslag i lysene. Jeg spurte meg selv på nytt: Er det dette jeg vil? Havet har jo sin sjarm med stjerne himmelen over og de bunnløse dyp under. En hvis frihetsfølelse kunne jeg av og til kjenne i hjertet mitt når jeg sto på dekket mens vi seilte ut av havna. Men jeg har jo alltid vist at jeg ville skape noe. Jeg ville være en av spillerne på banen. Jeg ville ikke sitte på tribunen å bare være tilskuer. Nei, for meg var det noe mer. Jeg følte at lyset fra Vardø spilte en sang som var unison med tankene mine. For meg. For min vilje. Og for at jeg skulle trikse med ballen igjen.
Fotballen hadde jeg for lenge siden lagt opp. Tanken på all treninga, den dårlige organiseringa, og hvor små utviklingsmuligheter man hadde ved å spille på Vardø IL, gjorde at jeg ble kvalm av tanken på all energien jeg hadde ofret inn i sporten, for ingen nytte. Men så var det dette med kunsten da. Kunsten og musikken. Hadde Pelé, som en stakkarslig fattiggutt fra Brazil, blitt verdens beste fotball spiller, så måtte jo jeg kunne bli noe gjennom de talentene jeg hadde. Mye av materialet mitt var jeg faktisk meget stolt av. Ennå jeg var svært ydmyk og kanskje altfor selvkritisk til mitt eget arbeid. Men jeg kunne da spille solo improviseringer som var som å høre det Carlos Santana gjorde i studio, men det var selvsagt bare når jeg hadde en god dag. For med meg hadde ting en tendens til å gå litt opp å ned, spesielt humøret.
I et øyeblikk av inspirasjon så var plutselig alt så enkelt, men hadde jeg en dårlig dag, låt alt for jævlig. Men så skulle man jo også ha tid og energi til å spille, øve, komponere, skrive tekster, og i tillegg male, skrive dikt og bøker. Kunne noe bare vist meg vei så jeg kunne få sentrert arbeidet mitt litt mer i en retning. Jeg hadde jo ikke akkurat noen fast uttrykksmåte når det gjaldt kunst. Men det er jo kanskje også hemmende for kreativiteten. Det var noe med det å kunne skape noe fra ånden og sjelen som tiltalte meg. Det var tanken om det å være fri, og ikke låst inne i et fast opplært tankesystem. Det var noe med det Uriah Heep sang om i Return To Fantasy. Det å gå tilbake til den endesløse fantasien man har som barn. Hvor man tør å slippe seg fri og kommer seg ut av nettet av den opplærte rasjonelle tankegangen. Slik at man ikke bare blir en simpel refleksjon av alt man har møtt på, et trasig speilbilde av alle innputt og erfaringer man har vært igjennom. Nei, det måtte finnes en klar indre stemme som taler til en som en guddommelig sann vilje.
Jeg var ingen motstander av rasjonell tenking, fordi jeg skjønte at akkurat som vi som menneske må ha to bein å stå på, så må også hjernen ha to bein å stå på. Altså, både rasjonell og urasjonell tenking. Men når man drev på med denne kunsten og musikken, så kunne man reise langt inn i sfærer i en urasjonell verden og skape noe fra et annet univers. Jeg visste at det var dette de gjorde disse 70-talls musikerne som jeg likte så godt. De var åpen og fri i tankene sine når de laget musikken. Musikken kom liksom fra en tankeløs tilstand. Ja, det var dette jeg ville gjøre. Det var dette som ga meg en god følelse og det var dette som ga meg virkelig lyst på livet. Tankene ga gjenklang i sjelen min.
Det var da jeg tok avgjørelsen. Der jeg sto stille inni styrhuset lamme skipperen og tenkte på Einstein som ikke var flink på skolen, fordi det ikke var i hans vilje å jobbe med rasjonell tenking. Og jeg tenkte på at Picasso hadde utalt: "God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende." Jeg kastet mine tanker til de gamle mestrene og jeg tenkte på hvor tøffe de var som hadde mot til å leve livet sitt fullt ut. Hvor tøff var ikke disse gutta som bestemte seg for å være kunstner på 1600 tallet? Jeg bestemte meg der og da. Jeg skal også sette mine spor i uendeligheten. Jeg skal gjøre noe godt og nyskapende for min tid. Jeg skal trø inn i min rette rolle og gi noe til menneskene. Det trengs folk som meg, noen som har vilje til å videreformidle fra storheten og som tror på brorskap og kjærlighet. Noen som vokter seg for å ikke la seg drive med strømmen eller vri grusome ting ut av egoet sitt.
Jeg låg på barnehjemmet og venta på at mannskapet skulle komme, for så å dra igjen når Katarina og venninnene hadde sagt at jeg ikke var tilstedet. Jeg måtte ikke vise meg foran vinduene i tilfelle noe fra mannskapet akkurat skulle komme forbi huset akkurat da. Jeg skulle snike meg unna og dra til Vardø. En fest på byen til helga og jeg kunne begynne å samle noen kontakter, slik at ting kunne begynne og skje i livet mitt. Men det føltes også for jævlig å skulle ligge å vite at i dag var det jeg som skulle svikte og levne arbeidskompisene i stikka. Det var kjipt å tenke på. Jeg viste godt sjøl hvor irriterende det var hver gang noen ikke dukket opp. Og den dagen hadde det jo lyktes oss og finne en kar til, så vi slapp de jævlige langhalingene. Men jeg skulle altså ødelegge for alt, og gi kompisene atter et sjøvær med langhalings helvete. Jeg kjente at samvittigheten svidde inni meg. Hvorfor skulle ting alltid være så komplisert og vanskelig. Jeg var urolig rastløs og urolig i kroppen, og samvittigheten gnaget. Jeg lå bare på hybelsofaen, som kunne slås ut til seng, og tenkte på at jeg hadde en tung tid i møte. Dette skulle ikke bli lett. Men jeg kunne ikke gå slik lengre, å være ulykkelig over at jeg hele tiden underkuet min egen vilje.
Sann vilje gjorde mennesket guddommelig hadde jeg lest i en alkymi bok. Jeg tenkte at akkurat nå kunne jeg trenge all guddommelighet man kan få, i tiden jeg hadde i møte. Men jeg roet meg selv ned med tanken på at man må tørre å tro på seg selv. "Words of the wise believe in you, all I do is believe in me", sang Gentle Giant. Disse ordene inspirerte meg så ofte til å handle etter hjertet. Men denne gangen var det ikke så stor trøst i disse visdomsord og tekster, som gikk gjennom hodet mitt mens jeg låg og venta. Jeg har alltid hatet det å skuffe andre og det å ikke kunne leve opp til andres forventninger. Men jeg skjønte at jeg måtte begynne å bryte med dette tankemønsteret også. Andre folk ville jo bare ha meg med for å spille coverlåter, mens jeg ville skape og produsere noe selv. Jeg ble kvalm av folk med små kunstneriske evner som ville ha meg med i band for å spille noen låter de selv hadde valgt ut. Hvorfor kunne ikke disse folka se at jeg hadde noe stort på gang og tilby seg å jobbe for meg. Ikke det at jeg ville hatt halvparten av dem med på laget mitt da. Men disse som trossalt var innom musikk, kunst eller kultur, hvorfor kunne de ikke se tingene fra samme perspektivet som meg. Det å skape noe ut av det virkelig store, ut fra naturen, ut av universet, ut av seg selv, noe som er fullt mulig ved å meditere, kontemplere og reise i sitt eget univers av tanker og filosofi. Dette og den irrasjonelle tenkingen som jeg hadde lært meg gjennom mine studier i kunst, mystikk og den esoteriske vitenskapen.
Plutselig hørte jeg et rabalder på trappa. Det var to fyrer fra mannskapet som var kommet for å hente meg. Jeg lyttet. Det eneste jeg kunne høre var stemmen til Katarina som snakket. Så hørte jeg at det slamret i døra. De gikk igjen. Vinduet sto på gløtt siden jeg minst hadde røyket ti sigaretter på de timene jeg hadde ligget her. Jeg hørte bare at en fra mannskapet, som jeg tror var Aslak sa: "Han har sikkert stukket til Vardø." Hørte det knasa under arbeidsstøvlene deres mens de gikk ned den korte grusveien ned mot asfalten igjen. Den stunden jeg ble liggende der og fortsatt følte meg urolig, føltes som flere timer. Men det var vel bare en halv time eller 45 minutter før Katarina banket på. Hun sa forsiktig gjennom døra at de hadde vært her og at de hadde dratt. Hun spurte om hun fikk komme inn. Jeg låste opp og vi ble sittende å snakke om hvordan mannskapet hadde reagert og hvordan de kom til å takle situasjonen. Vi var begge enige om at dette ikke kom til gjøre meg populær blant de andre, men at om 100 år ville alt være glemt. Det var fast takst i bransjen å stikke av innimellom. Blant fiskerne var det kun en av ti som leverte inn en oppsigelse. De fleste gikk og stanga i jobben til de hadde fått nok og brøyt sammen. Ellers så dro de på fylla så mange ganger, uten å møte opp, at de fikk sparken. Etter noen unnskyldninger fra meg og et par uskjelninger i fylla fra de andre, visste jeg at vi alle kom til å bli like gode kompiser igjen. De jeg rodde sammen med var greie karer og vi hadde lært å kjenne hverandre i tykt og tynt. Aslak, som var den beste kompisen blant mannskapet, hadde merket at det var noe som plaga meg det siste sjøværet. Men jeg hadde bare unnskyldt meg med at verken i høyre hånd hadde blitt verre, noe den også hadde blitt. Jeg var plaget med at jeg fikk en senekul oppe på håndleddet, noe som gjorde vondt hver gang jeg måtte skyve på ting. Og det var noe jeg ofte måtte gjøre i jobben.
"Nei nå gidder jeg ikke snakke mer om båten og mannskapet", sa jeg til Katarina. Jeg så at hun lyste opp litt. Sikkert fordi vi hadde pratet ganske lenge om saken, og kanskje fordi hun var glad for at jeg skulle få tankene mine over på andre ting. Jeg hadde følelsen av at Katarina likte meg veldig godt, fordi hun så meg alltid i øynene og hun smite bestandig når vi møttes. Dessuten kom hun alltid og ga med en klem hvis det var lenge siden sist. Katarina var ei jente som de fleste likte. Det var fordi hun var så utrolig snill. Hun var bestandig smilende og glad og gjorde alt det hun kunne for å hjelpe andre. Men jeg som kjente henne ganske godt personlig, så at hun slet med sine egne problemer. Det ene var at hun var mye syk. Hun plagdes med stiv nakke, som hun trolig fikk i alt stresse hun hadde med å gjøre alle andre fornøyde. Jeg brukte ofte å si til henne at hun måtte gjøre seg selv glad og følge sin egen vilje, istedenfor å tenke så mye på andre hele tiden. Men til stadighet så jeg at bak de vakre smilene hennes, var noe av den varme gløden hennes borte. Da tenkte jeg ofte at jeg håpet jenta snart ville finne sin indre harmoni og sanne vilje. Jeg brukte ofte å tenke på om det var noe mer jeg kunne gjøre for henne, men jeg fant ut at man kan stort sett bare inspirere og oppfordre andre. Selve valget om å vokse videre som menneske må de ta selv. Men det var utrolig hvor godt jeg likte denne jenta. Hun var vakker å se på og med henne kunne jeg prate om alt. Jeg følte også at jeg kunne stole på henne, og at ikke noe kunne ødelegge vårt vennskap. Jeg hadde ofte tenkt på henne som en potensiell kjæreste, men det virket ikke som om hun var mentalt klar for et slikt forhold. Om hun ikke begynte å fokusere energien sin på å ta hensyn til seg selv, men fortsette å ofre seg for sine venner og bekjente, så ville hun heller ikke få det bra med seg selv i et kjærlighetsforhold. Hun ville trolig nok bli en sånn partner som gjør alt for typen sin. Det er vel å bra å kunne ofte seg for noen man elsker, men uten en hvis form for selvrealisering blir man bare en slave i livet. Det var nokså sant det min kompis Tom pleide å si: "Om du ikke kan gjøre deg selv glad, så kan du heller ikke gjøre noen andre glad."
Men takk og pris for at jeg hadde Katarina som venn. I dag hadde hun virkelig stilt opp for meg. Det skulle jeg aldri komme til å glemme.
Jeg sa til Katarina at jeg var på tur til Vardø, jeg hadde tidligere vært nede og lånt telefonen for å avtale at Harald skulle hente meg. Harald var en kompis som kjørte en gammel amerikaner og hadde Finnmarks råeste bilstereo. Anlegget var mye mer verdt enn bilen hans. Han kunne være glad han ikke bodde i Oslo, for med en slik gammel kjerre uten alarm og med dører som jeg kunne ha åpna med et skrujern, så ville anlegget vært borte på noen få timer. Harald var en av de få jeg viste om som hadde CD-spiller i bilen. De fleste folk hadde da fått CD-spiller hjemme, men det var ennå ganske dyrt å ha det i bilen.
Mens jeg satt der og pratet med Katarina, smalt døra opp og Harald kom brølende inn: "Ka han sir, e du klar?" Det irriterte meg at Harald alltid måtte brøle, men jeg prøvde å overse det og snakket bare rolig tilbake til han. Jeg tok på meg jakka og skoene og hang den grønne bagen over skuldra. Jeg sa: "Ok din teppetisser, da fyk vi." Harald flirte og var allerede på full fart ut av huset. Jeg ga Katarina en klem, og sa at vi kom sikkert til å prates til uka.
Ute i bilen hadde allerede Harald fyrt opp anlegget og det dundra og braka så hele hybelhuset kunne høre musikken når jeg åpna døra. Da jeg satte meg inn i passasjersetet, brølte Harald med i noen av linjene til Uriah Heeps Traveller in Time "but first I have to wait 'til I'm set free, but I don't know how long that's gonna be." Jeg syntes linjene var et pussig sammen treff med sinnstemningen min, og tenkte at dette kom til å bli en bra kveld. Harald spilte alltid god musikk på full guffe, men han kjørte dessverre som en idiot. Han var allikevel ikke av den typen som var potensiell til å kjøre ned et barn eller en gamling med gåstol. Han hadde peiling bak rattet, og likte å demonstrere det, ved å kjøre som et svin. Slikt imponerer meg over hodet ikke. Som oftest blir jeg bare uvel av all humpingen frem og tilbake når noen leker seg bak rattet. Og jeg synes det er slitsomt når jeg naturlig nok føler at jeg må begynne å fokusere på veien, svinger, trafikk, og sjåførens kjørestil. Veien hadde et tynt lang av nysnø som lå oppå isen. Veistikkene så ut til å være ganske nye. De var ikke av bambus eller plast, men av vanlig tre med påsmurt refleksmaling. Jeg satt og så ut sideruta og så på at stikkene suste forbi, én etter én. På halvveien over Domenfjellet ba jeg Harald roe ned kjøringen, og han brølte tilbake: "Hva er det meg deg?" Jeg svarte noe om at vi ikke hadde det travelt, og at det var anstrengende å sitte på når noen kostet avgåre i 140 kilometer i timen, med masse snø og is på veien. Han ristet bare litt på hodet, flirte og slakket ned til 110.
Så spurte han om jeg var klar for en tur til Vadsø. Det var ikke akkurat det jeg hadde i tankene for kvelden, men jeg spurte likevel Harald om det var noen sjåfør å få tak i. Han fortalte at en som het Geir, som jeg visste nettopp hadde fått lappen, mest sannsynlig var villig til å kjøre. Jeg spurte om han stolte på at Geir kunne handtere jobben, og om han egnet seg til å ta vare på gliset. (Med gliset mente jeg selvsagt den små harry bilen til Harald). Han smilte mens han slo litt i rattet, "joda, det går sikkert bra, men æ skal fan mæ fortell han kossn han skal kjøre! Skal ikke ha nå mandagskjøring bak det hær rattet!" Jeg slo meg til ro med tanken og tenkte det gikk greit med en tur bort. Det kunne jo være fint med en tur til Vadsø. Kanskje jeg kunne stifte noen nye bekjentskaper eller treffe noen flotte damer. Jeg sa ok og Harald pratet noe om damer, og at det skulle bli godt med litt miljøforandring.
Etter at vi hadde kjørt gjennom den 2,3 kilometer lange Vardøtunnelen, som på det dypeste er 88 meter under havet, parkerte vi utenfor Harald og gikk inn i sokkelleiligheta hans. Jeg satt meg ned i sofaen, mens han slengte sigarettpakken på bordet, og dro på kjøkkenet for å hente oss noen pils. Han åpna en øl og lente seg tilbake i sofaen. Jeg satt og bladde gjennom platene hans for å se om jeg fant noe fornuftig å sette på. Jeg fant fram Angel Station med Manfred Mann og satte på B-siden hvor Angel My Gate er første låten. Jeg har hatt vanskeligheter med å skjønne flere av tekstene på den plata. Så jeg satte meg ned i sofaen og fintenkte på hva gutta egentlig sang om: "58, 56, 54 good angels at my door. 63, 62, 61, 60, 59, 58 good angels at my gate". Forstår det slik at sangen har noe med gambling å gjøre, men hele plata har en undertone av mystikk, så jeg antar at låten har noe med livets spill å gjøre. Husket at jeg tidligere hadde tenkt mye på hva Don't Kill It Carol, som er første sporet på A-siden, handlet om. Men etter hvert, ble min tolkning at den rosen han synger om, som trenger ild og vann, symboliserer det frie indre vesen som bor inni oss. Og som fort kan blir drept av diverse plikter man kan bli pålagt i et forhold. Manfred Mann hadde mye bra på 70- tallet, og dette var desidert favoritt skiva mi med denne gruppa.
Mens jeg satt og slappet av med en pils i hånda, hørte jeg Harald byttet mellom og prate og rope i telefonen. Skjønte at han var i ferd med å ordne oss sjåfør til Vadsø. Klokka kunne være rundt ni på kvelden og jeg regnet med at vi ble sittende her å kvelle i hodet, før vi skulle kjøre. Harald ropte "Valter" og la på røret. Valter uttrykket var noe som hadde oppstått etter: "Den e Valter", som igjen hadde oppstått etter: "Den e Roger", som igjen hadde oppstått etter amerikanske filmer hvor folk sier: "Roger that" eller noe sånt i walkietalkie. I Vardø blir Valter fort mye bedre enn Roger, og har noen et dobbelt navn med Valter så skrifter uttrykket fort over til det også.
Sånn er det i Vardø. Vardø er alltid et fødested til nye ord å uttrykk. I Vardø er det en sport å drive med absurd humor og språkkunst. Gjerne svart humor med svært få regler på hva man spøker med. Det er navn og utnavn og det er prat om at en eller annen har så masse rynker at han må skru på seg lua. Og folk kan finne på å si til en fremmed: "Hei, e du Svensk? Blå jakke og gule tenner" og så videre. Humoren er en overlevningskunst for sjela tenkte jeg.
Men jeg må innrømme at jeg likte det når jeg hørte ord og uttrykk rundt om i landet, som jeg viste hadde oppstått i Vardø. Noen ganger viste jeg også historien om hvor og når uttrykket ble uttalt første gang. Slik som når en som het Fred var russ, og fikk noe såpe i øyet utfor hotellet. Så laget han et voldsomt oppstyr, og sa at han "klikket cowboy." Jeg var der og så det og cirka fem år etterpå hørte jeg at noen bruker dette uttykket om "å klikke cowboy" i Bodø. Hørte til og med noen som påsto at uttrykket fjortis har sin opprinnelse i Vardø. Et ord som er så mye brukt at det burde stå i en norsk ordbok, om utlendinger skal ha muligheter til å skjønne hva vi snakker om her i landet. Jeg filosoferte mye over dette med språket. Av og til var det som om fant en dypere mening i ord og kunne bryte språket ned til å finne ut at selv bokstavene hadde en dypere betydning.
"Hvorfor er du så stille?" filosoferingen ble avbrutt av stemmen til Harald. Jeg svarte at jeg hørte på tekstene, og at jeg datt litt bort i tankene. Han satt på gulvet og bladde gjennom CD-platene sine, for å finne noe å sette på og samtidig legge noen plater klar til bil turen. Jeg ba Harald om å ta med Mirage med Camel, fordi jeg så at det ble litt mye punk og Motorhead i bunken hans. Synes selv både punk og Motorhead funker bra som festmusikk, men jeg har en stor forkjærlighet for 70-talls musikk. Gjerne progressivt, utsmykket med detaljer, kompliserte rytmer og mange temaskifter. Jeg kjente at ølene rant fort ned og jeg sa ja takk, da Harald kom med noe brennevin. Jeg var allerede litt mett av ølet, og syntes kullsyra svei i halsen. Vi fortsatte å kvelle i oss mens vi pratet litt om Vardø, og jeg pratet om musikk, kunst og nye ideer. Harald likte å høre på praten, men ofte ristet han på hode og sa jeg var gal. Han er en litt mer jordnær type enn det jeg er, selv om han har en reflektert musikksmak, og ofte kan spille noe nytt til meg som jeg synes er inspirerende å høre på. Jeg ba Harald om å få en penn og et stykke papir. Og som vanlig svarte han med å småbrøle: "skal du skrive igjen?" Noe han bestandig svarte når jeg fikk en kunstnerisk idé, og måtte sette den på papir, for å ikke glemme den. Og som vanlig ristet han på hodet, mens han leita etter penn og noe å skrive på. Jeg var så inspirert den kvelden at jeg kjente pennen gå av seg selv på papiret. Det var akkurat som om jeg ikke styrte den selv. Mulig det var alkoholen som hadde slått inn, men i løpet av noen få minutter, kladdet jeg ned nok stikkord og setninger til noe som etter hvert skulle bli til en bok. Kvelden gikk fort hos Harald. Før jeg viste ordet av det var klokka halv tolv og sjåføren sto klar i stua. Vi ba han sitte ned mens vi drakk opp det siste, men i løpet av få minutter var vi ute av døra og på tur mot Vadsø.
Sjåføren kjørte rolig og pent mot Vadsø, noe han hadde fått streng beskjed av Harald om å gjøre. Harald var trolig redd for bilen med en fersk sjåfør bak rattet. Jeg satt framme i passasjersetet, fordi Harald hadde insistert på at han ville sitte bak. Der satt han og breiet seg, mens ølflaska hans nærmest pekte rett opp mot taket hver gang han tok en kjeft. Himmelen var stjerneklar og månen lyste godt opp vinterlandskapet denne kvelden. Jeg så masse små lys fra båtene på havet, og tenkte litt på gutta som var på tur ut til feltet. Jeg satt inn en oppripet Killers med Iron Maiden i spilleren. Heldigvis lot tittelsporet og Prodigal Son seg spille, så jeg skrudde volumet så høyt at det ikke var mulig å føre en samtale i bilen. Jeg nøt musikken mens jeg speidet ut i landskapet, og av og til så opp mot stjernene. Lyttet til Maidens tekster, som for så vidt ikke var noen stor poesi i mine ører. Men noen av linjene bar seg godt å ga gjenklang i meg. "I've got this crazy feelings that will bring me to my knees." Jeg elsket den mystiske klangen og drivet i Prodigal Son. På denne låten hørtes ikke Maiden ut som Maiden, men allikevel syntes jeg det var det mest originale og kunstneriske, og noe av det beste Maiden hadde gjort gjennom sin karriere. Denne linjen: "I've messed with mystic things, and magic for far too long", fikk meg til å undre om Steve Harris også gikk på samme stien som meg. Jeg forsto følelsen som kunne ha ha fått han til å skrive dette. Jeg hadde jo selv studert mystikk i lange tider nå. Flere av mine bekjente drev på med det samme, og hadde opplevd å få ånder eller fremmede energier på besøk i huset. Slike ting var ikke et vanlig samtaleemne med folk man ikke følte seg sikker på. Gikk man rundt og snakket om ånder og energier, ble man fort erklært som potensiell for galehus. Men det var utrolig hvor mange jeg visste om, av som gikk på stien, som hadde opplevd dette. Jeg hadde ikke snakket til Harald noe om dette. Men jeg så på ham der han satt i baksetet, og tenkte med meg selv at jeg kunne faktisk ha snakket med ham om slikt. Han ville mest sannsynlig påstå at det hadde klikket for meg. Allikevel ville han bare flirt av det, ristet litt på hodet, og kanskje spurt litt mer om saken, fordi han ville ha syntes det var interessant å høre på. Han var absolutt ingen hinsides gående mystiker selv, men det virket som om han syntes det var okei å høre historier om mystikk. Og han respekterte folk som vandret på stien. Jeg hadde selv skjønt at man hadde nok kraft inni seg til å styre alt man traff av ånder og energier på stien og jeg kjente teknikkene til å få de til å vike, om de var av den plagsomme sorten. Jeg satt å fintenkte videre på hvor synd det var på de svake sjelene som får besøk av slike energier, og må søke hjelp hos psykolog. Psykologen ville kanskje skrive ut noen medisiner og stakkaren kom kanskje til å havne enda lengre ned i kjelleren. Bra verden hadde opplevd slike stormestere som Carl Gustav Jung. Han hadde gjennom livet sitt kjempet for at psykologien skulle få en sosiologisk spirituell nivåhevning. En tankegang jeg absolutt var enig i. I flere tusen år har menneskene søkt visdom innen mystikk og det esoteriske, og mye av den visdommen som fantes der syntes jeg på flere områder er kommet lengre enn hvor psykologien er i dag.
Sjåføren dempa musikken for å spørre hvor vi skulle dra først når vi kom inn til Vadsø. "Bajasso!" ropte Harald fra baksetet: "Vi ska fan ikke på nån snobbe plass!" Jeg var også enig, syntes det bare var damer i trettiåra på de andre plassene. Og i dag var det visst et band på Bajasso. "Håpet det er et bra band", sa jeg, og satte Camel inn i spilleren. CD-spilleren hoppet hver gang vi kjørte i ei hump, noe som var svært irriterende. Freefall, som var første sporet, ble helt ødelagt av humpene i den dårlige veien, som var preget av telehiv og av at Statens Vegvesen var sparsommelige her oppe i distriktet. Veien hadde absolutt potentsialet til å bli en god turistvei, men om slike ting skulle bli planlagt så ble det vel ansatt noen søring pamper som kunstnere. Dermed ville ikke vår identitet bli formidlet en brøkdel så godt som den kunne ha blitt dersom en kunstner med lokal kulturforståelse fikk en finger med i spillet. De utdannede kunstfolka og de med makt og innflytelse i systemet, var etter min mening nok en type mafia her i landet. De hadde som oftest ikke peiling på mystikk og sannhetens kunst. Som Einstein sa: "The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed." Jeg var så enig i disse linjene. Og jeg tenkte at i Norge har vi masse utdanna folk som ikke klarer å se utenfor de faste mønstrene de er lært opp til å tenke i, og de kan dermed betegnes som blinde. De vrir ting ut av egoet og dyrker seg selv og sitt ego istedenfor å tjene folket.
Vi rullet sakte inn i Vadsø med Haralds gamle Malibu Classic som var svært preget av kystklimaet. Den hadde rustflekker som var pusset, grunnet og sannsynligvis malt over med hammerlakk eller noe liknende. Sjåføren så ut til å være stolt over å kjøre rundt i en Am-Car, som i tillegg hadde gode seter og var utrolig lett på rattet, i forhold til de andre vrakene han sannsynligvis var vant til å kjøre rundt i. Vi stoppet utfor Bajasso og jeg tilbydde meg å betale inngang og spandere en brus på sjåføren.
Vi kom inn i et røykfullt lokale som var stappfullt av folk. Det satt noen litt småslitne eldre folk ved noen bord langs veggen og rundt i lokalet var det flere folk rundt 18 år, og folk i begynnelsen av 20årene. Tre, fire flotte jenter var det også i lokalet og en av dem så ut som hun var i passelig alder. Tippet at hun var 24 år. Jeg gikk først bort til disken og bestilte meg én Gin Tonic og én Cola til sjåføren. Harald bestilte seg en Vodka Sprite, og speidet rundt i lokalet. Han fikk øye på et bord med noen vardøværinger og han dro bortover dit for å sette seg. Sjåføren sto og bablet noe til meg som jeg ikke helt klarte å få med meg. Jeg var mest opptatt av å høre etter hva det var bandet spilte, og føle på stemninga i lokalet. Sjåføren gikk og satte seg sammen med Harald og de andre vardøværingene, mens jeg sto med en meters avstand fra baren, og så litt på bandet som sto på scenen. De var helt elendige til å spille, og bassisten virket som den eneste som hadde peiling. Han var stødig, improviserende og spilte avanserte bassganger. Men han som var vokalist og gitarist var håpløs. Han praktisk talt voldtok og ruinerte selv de beste slagere, både på vokal og gitar. Jeg syntes hele bandet ble patetisk, selv om de koset seg på scenen. Hvorfor kunne ikke disse guttene spille noen egenproduserte låter, i stedet for å ødelegge andres kunst og musikk.
Det er dette man i bransjen kaller å prostituere seg, spille hitlåter og det folke vil ha, istedenfor å vise noen form for kunstnerisk kreativitet eller integritet. Jeg sto en stund og lurte på om disse karene var talentløse, eller om de ville hatt en sjanse om de prøvde å lage noe eget. Men jeg klarte ikke å trekke noen konklusjoner om det. Selv når de spilte coverlåter prøvde de å etterligne originalen, istedenfor og tolke låtene med sin egen stil.
Plutselig, av en eller annen grunn, snudde jeg meg mot døra. I samme øyeblikk kom noe av det vakreste jeg noen gang har sett for mine øyne, inn i lokalet. Mellomblond, i begynnelsen av 20 årene, cirka 1,75 over bakken. Etter noen få sekunder, skjønte jeg at jeg likte måten hun beveget seg på. Hun var utrolig vakker. Hver eneste form og linje i ansiktet og det jeg kunne skimte av kroppen hennes, så ut som et mesterverk av skaperen selv. Hun så ut som en slags engel eller overjordisk vesen, som en diamant blant alle menneskene. Jeg skjønte med en gang at jeg kom til å angre, om jeg ikke fikk pratet med henne. Tankene begynte straks å gå i 200 kilometer i timen og jeg kjente at hjertet mitt begynte å banke raskere og hardere. Kjente også et sug i magen, og var forundret over at disse tingene skjedde i kroppen min, etter at jeg bare hadde sett på henne i en kort stund. Hva skulle jeg si til henne? Tenkte så det knaket, og prøvde å fange noen av de tankene som allerede hadde gått gjennom hodet mitt. Jeg lyttet og til det jeg kjente inni kroppen, for å se om jeg fikk noen former for inspirasjon til å finne på noe å si. Hun så mot meg og i ett eller to sekunder, så jeg henne rett inn i øynene. Jeg kan ikke forklare det bedre men i øyenkontaktet var det akkurat som om noe traff. Øyeblikket var allikevel for kort til at jeg kunne vite om hun hadde lagt merke til meg eller ikke. Mens jeg sto der og studerte henne, ikke for åpenbart, men via og kaste blikket på henne innimellom, kom det en kar bort til meg.
Det var Roger fra Vadsø, en musiker kompis jeg brukte å prate med når jeg var her. Han var meget god å spille trommer og han var en trivelig lubben fyr, med en rotete bart under nesen. Han kom og ga meg handa, smilte og takket for sist. Han sa at han også syntes bandet stinka og spurte om jeg hadde lyst på litt "cola". Jeg tenkte litt over hva han mente, men så skjønte jeg at det var kokain det var snakk om. Hadde aldri prøvet det før og jeg hadde hørt mye om stoffet. Viste at mange kjendiser i Norges var storforbrukere av det. Hadde aldri trodd at jeg skulle få tilbud om dette på en pub i Vadsø, og iallfall ikke fra Roger. Men nysgjerrigheten pirret meg og jeg har alltid likt spenningen med å prøve nye ting. Jeg sa til Roger at jeg aldri hadde prøvd det før. Han sa at det burde jeg gjøre: "Det er helt kanon", sa han. Jeg takket ja og vi ble enig om at han skulle gå på toalett nede i kjelleren. Han gikk ned i kjelleren og jeg sto og venta i et par minutter før jeg gikk etter, for at ikke andre skulle bli mistenksomme. Det gikk hele tiden folk frem og tilbake der nede, og vi ville ikke gjøre noe som skulle se misstenkelig ut, slik at noen skjønte hva vi holdt på med. Da jeg kom ned i kjelleren, sto Roger alene i rommet utfor toalettene og så utålmodig ut, så jeg hadde vel ventet litt lengre enn nødvendig. Roger bare smilte og pratet videre om hvor elendig bandet var, mens han rotet rundt i den ene lomma si. Han trakk opp to sammenrullede sigarettpapir som var rullet som to avlange små pølser. Han reiv av den ene tuppen på den ene, og snufset pulveret opp i nesa. Etterpå sto han og så på, mens jeg gjorde det samme. Jeg kjente at det begynte å svi skikkelig i nesa. Tårene presset litt bak øynene, men det var ikke så ille at det rant av øynene, bare litt ubehagelig. Roger tok en finger under nesa og trakk den litt frem og tilbake, mens han snufsa innover. Jeg gjorde det samme for å lette på svien i nesa, og håpet at ingen skulle komme ned trappa. Vi sto der i kjelleren en stund og prata om musikk, og den siste plata til Rush. Vi var enige om at den ikke var så bra som det gamle materialet deres. Ei smålubben jente kom ned trappa, så litt på oss der vi sto og pratet, før hun forsvant inn på dametoalettet. Vi sto der og småsnufsa litt til og da den verste svien gikk over, bestemte vi oss for å gå opp igjen. Vi gikk opp i baren og jeg bestilte en Gin Tonic til oss hver. Roger sto og speidet rundt i lokalet og det så ut som han var på jakt etter et kvinnfolk å prate med. Da jeg fikk drinkene våre, hadde Roger allerede stoppet ei jente som han sto å prata med. Jeg ga han drinken hans og han presenterte meg for henne. Jenta het Sissel og så ut som en grå mus i mine øyne, men Roger virket som han var full av entusiasme. Det virket som han hadde stor sans for den jenta. Han pratet som en foss og jeg antok at kokainen hadde slått inn ganske kraftig på han. Han hadde sikkert tatt flere ganger i løpet av kvelden. Selv følte jeg meg bare mer edru, men samtidig veldig bekvem med situasjonen. Rusen gjorde meg helt rolig og avslappet og jeg sto bare helt "laid back" og koset meg. Så kom jeg til å tenke på den jenta. Sa til Roger at jeg skulle gå meg en runde og det virket som han var fornøyd med å få anledning til å stå og snakke alene med jenta.
Havsang...
Ordet bare dukket opp inni meg. Havsang. Hva var det med det ordet. Det betydde noe om livet mitt. Jeg sto der og tenkte. Det var noe så sterkt ved det ordet. Jeg fant ut at jeg måtte bruke det til noe.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stått der og tenkt, drømt og vært borte i tankene mine. Men jeg kom fort til meg selv igjen, da jeg oppdaget at den flotte jenta jeg hadde sett på tidligere, sto rett foran meg og danset. Hun og venninnene fniste og danset og det så ut som de virkelig lagde liv i lokalet. Jeg så at en av venninnene hennes pekte på meg og jeg hørte at hun jeg likte sa: "Jeg så han først!" Fan! Hjertet mitt begynte å dunke i dobbelt tempo. Dette kunne jeg heller ikke huske at hadde skjedd meg før. Jeg måtte si noe til henne. Jeg tok henne på armen. Å nei, jeg skulle ikke ha gjort det. Skjønte allerede da at jeg hadde gjort et forhastet trekk. "Tålmodighet må du ha, gutt!" Tankene gikk som lyn gjennom hodet mitt. Jeg lente meg mot henne og sa at jeg syntes hun va rå sexy. Hun bøyde seg vekk. Jeg brydde meg ikke, fordi jeg visste med meg selv at det ikke var noe galt i å gi et slikt kompliment til en jente som henne. Hun hadde nok hørt det før og det kom tross alt fra bunnen av hva jeg innerst inne tenkte og følte. Så sa jeg: "Vent litt, jeg må si deg noe!" Jeg fikk henne nærmere og jeg snakket forsiktig inn i øret hennes: "Jeg mener det. Du får hjertet mitt til å banke dobbelt." "På konsert, ja", svarte hun og danset videre.
Jeg ble bare stående å kjenne på hjertet mitt som banket, og beundret henne på dansegulvet. Hun kastet meg flere blikk. Fy fan, hun var så utrolig deilig. Bandet begynte plutselig å spille Blue Monday av New Order, som de fremførte helt for jævlig. Men låten var nettopp blitt litt kjent i Finnmark og det var garantert dette stinkende bandets beste låt. Jeg sto og smådanset litt til musikken og skjønte at jeg nå både var rusa og full. Jeg bestemte meg for å se hvordan det gikk med Harald og sjåføren, og gikk meg en runde i lokalet.
Vardøbordet var fullt av dritafulle folk, inkludert Harald. Noen av gutta var patetiske og det irriterte meg at de ikke klarte å ha litt klasse ute på byen. Ble bare sløva ned i humøret av å sitte med disse gutta, så jeg bestemte meg for å se etter jenta igjen eller se hvordan det gikk med Roger. Roger sto alene i bardisken med en drink i handa. Jeg spurte hvordan det gikk. Han sa at alt var i orden, etterpåfesten var klar og Sissel skulle være med. Jeg skålte for det, og sa at jeg skulle høre med jenta jeg hadde truffet, om hun ville bli med. Jeg forklarte Roger hvem det var, men han fortalte meg at hun og venninnene var dratt.
Den kvelden gikk jeg meg en runde på de andre uteplassene for å se etter denne jenta, men jeg så henne dessverre ikke mer den kvelden.
Sangen som forsvant
Det var fredagskveld og jeg satt rastløs i leiligheten min, på Grønnland i Oslo. Jeg hørte lavt lyden av de ting som skjedde utenfor. Folk som kom snakkende forbi, langs fortauet ved vinduene mine. Latter, roping, en og annen bil kom kjørende fordi. Men inne i leiligheten var det en stillhet som preget hele rommet. Det var stille. Altfor stille. Jeg satt og stirret tomt ut i lufta, hørte at jeg pustet noen kjedsomme åndedrag. Kjedsomheten ga meg lyst til å ta meg en tur ut. En liten spasertur og en liten tur innom puben, de siste par timene som det da ville være igjen før stengetid. Jeg tok på meg en svart genser, som jeg hadde hengende over den ene kjøkkenstolen. Jeg hadde tatt den av tidligere på dagen, da det hadde vært en varm dag og temperaturen inne hadde vært kvelende da jeg kom hjem. Jeg gikk inn på badet, der jeg møtte et kjedsomt ansikt i speilet mens jeg pusset tennene. Jeg knytet på meg de lavsålete hvite Adidas skoene, og var klar til å dra ut. Jeg låste døra bak meg, og trødde rolig ned gjennom trappende, kastet et blikk på den røde postboksen i gangen, og tenkte at jeg måtte huske å sjekke den neste gang jeg var på tur opp trappene igjen. Da jeg kom ut, gikk jeg nesten i motsatt retning av puben. Jeg spaserte meg en tur langs gatene, opp noen slakke bakker, før jeg skiftet retning ned mot puben, et par kvartaler etter at jeg hadde passert kirkegården. Det var stille i gatene, men jeg begynte å treffe på noen folk da jeg begynte å nærme meg puben. Jeg syntes flere av folkene så nedtrykt ut, men det var kanskje bare følelsen inni meg selv som fikk meg til å tenke det. Da jeg kom til puben, hadde jeg sikkert spasert i 40 minutter. Det var en passelig kveldstur tenkte jeg. Husker jeg hadde hørt noe om at man måtte bevege seg i minimum 30 minutter før kroppen begynner å forbrenne fett. Da hadde jeg faktisk hatt ti minutters fettforbrenning, og kunne ta meg noen øl med litt bedre samvittighet, enn om jeg hadde gått rett ned til puben.
Inne i lokalet var det røykfullt, lav behagelig musikk, og rolig stemning. Jeg så meg litt rundt i lokalet, men ingen av vennene mine var innom. Det var kun et par ansikter jeg hadde sett før, og noen jeg hadde hilst på tidligere, men som jeg vanligvis ikke pleide å sitte med når jeg var her. Jeg bestilte meg en øl, og sto og speidet litt rundt etter en sitteplass. Det var ganske fullt både inne og ute. Men jeg hadde sett at det var litt benkplass ute, så jeg hadde tenkt å sette meg der. Men da blikket mitt streifet en kar som satt inne ved veggen like ved der jeg sto, sa han som satt der: "Bare slå deg ned her om du trenger sitteplass. Her sitter det foreløpig ingen." Karen så rolig og avslappet ut og han så ikke spesielt full ut heller, så jeg satte meg ned. Jeg satt meg ned med ryggen vendt mot veggen, og kikket litt rundt i lokalet, mens jeg tok noen store slurker av den kalde ølen min. Jeg kastet blikket over til karen jeg delte bord med og han satt fortsatt bare og stirret ut i lokalet. Han satt også med ryggen vendt mot veggen, trampet av og til litt med takten til musikken, og rettet litt på den sorte jakken sin. Jeg sa at jeg ikke hadde sett han på puben før, og fortalte ham at jeg så og si var stamgjest på stedet. Han fortalte at han hadde vært ute og spasert, og at han flere ganger hadde gått forbi denne puben, men at i dag var første gang han tok seg turen innom. Jeg fortalte litt om betjeningen, om et par karer som satt og drakk øl der som jeg viste hvem var, men vanligvis ikke brukte å prate med. Han flirte litt av de historiene jeg hadde om puben, betjeningen og de faste som brukte å besøke stedet. Det virket som han syntes samtalen var festlig. Jeg skålte med han, og det virket som om han lyste opp litt. Han tok til ordet, og begynte så smått å prate litt han også. Han pratet mest om bildene på veggen, benkene og stolene på utsida. Det virket som han var en mann som var opptatt av detaljer og struktur. Han hadde på seg sorte klær og jeg måtte diskret se om han hadde noe med farge på seg. Det eneste med farge var et sølvsmykke han hadde rundt halsen, som hadde en slags grønn stein festet til seg. Han virket som en mystiker av et eller annet slag og det virket som han var meget intellektuell. Gjennom en av samtalene om bilder, fikk jeg etter hvert avslørt hans interesse for kunst. Det viste seg at han hadde utrolige kunnskaper om de gamle mestrene, så vi ble sittende å diskutere Da Vinci og Raphael. Han overøste meg av informasjon om deres livshistorier, som var så detaljrike at jeg skjønte at han måtte ha vært gjennom hundrevis av bøker. Pussig nok ville han ikke snakke om symbolikken og filosofien rundt disse kunstnerne vi diskuterte. Det virket som om han syntes det historiske og detaljene, var det mest interessante. Siden det virket som om han trivdes så godt med slike samtaleemner, lot jeg han forsette å snakke om disse temaene. Det var tross alt han som satt ved bordet først og jeg ville derfor være høflig og la han få styre samtalen litt etter sitt ønske. For min del var det faktisk interessant å høre litt om historiene til disse kunstnerne. Jeg var jo selv en kunstner og jeg tenkte for meg selv, at historie var viktig å kjenne til, om jeg skulle få muligheten til å utføre noe i dagens samfunn. Han spurte om jeg hadde lyst på vin. Jeg sa at vi godt kunne spleise på ei flaske hvis han hadde lyst. Han reiste seg, og gikk til disken og kjøpte ei flaske vin. Han sto og pratet litt med serveringsdamen, før han kom tilbake med vinflaska og et par glass. Han sa at det var han som spanderte. Han skjenket glassene fulle til oss begge. Det var Torrés Coronas rødvin og han snakket noe om at Corona var navnet på et av lagen til sola. Jeg smakte på vinen, og vedkjente at den var god mens jeg tenkte at det både var et ølmerke og et sigarmerke som også brukte Corona-navnet. Mulig det var et navn eller etternavn tenkte jeg også.
Etter at vi hadde pratet litt til, fant jeg ut at det var på tide å presentere meg også. Han flirte litt og det virket som han syntes det var artig at vi hadde pratet så lenge om alt mulig rart, uten å presentere oss. Han het Daniel og han bodde på Torshov, så han måtte ha gått en hel del lengre enn det jeg hadde gjort. Vi fortsatte samtalene om kunst og vi drakk vel egentlig om kapp med klokka, for å få tømt vinflaska før stengetid. Da flaska var tom, var jeg også fri for sigaretter. Jeg spurte jenta bak disken om det var okei at jeg fikk kjøpe en pakke sigaretter, selv om jeg så at hun hadde gjort opp kassa. Hun sa at det var greit, skrev noen på en lapp, og la lappen og pengene i kassa, før hun ga meg vekslepengene. Jeg takket, og spurte Daniel om han ville ha en sigarett. Han takket nei, og tok en av sine egne. Vi gikk ut for å ta oss en blås på fortauet, og pratet litt om været og om damene som gikk forbi. Han begynte å prate til noen jenter som sto ved siden av meg Og det virket som om han var lysten på et nachspiel. Jentene virket interesserte og de pratet noe minutter med oss begge, før de bestemte seg for å bli med. Jeg syntes ikke noen av jentene var spesielt pene eller interessante, men da jeg ikke var trøtt, tenkte jeg at det var like greit å bli med for å slå i hjel noen timer. Daniel ordnet oss en Taxi og jeg insisterte på å få bidra med noen kroner, siden han hadde spandert vin og skulle stå for drikkevarene. Jeg satt i baksetet sammen med jentene og pratet, mens han satt i forsetet og vekslet mellom å prate med oss og drosjesjåføren.
Da vi kom inn i leiligheten hans ble det igjen meget stille. Til og med jentene, som tidligere hadde vært litt kakklende og fnisende, var pinlig stille. Jeg tilbydde meg og sette på noe musikk, for å bryte stillheten, mens Daniel tok frem drikkevarene. Daniel pekte på en kurv som sto nærmest platespilleren, hvor han mente den beste musikken stod. Blant platene var Beatles, Led Zeppelin, Madonna, Bonny M og svært masse forskjellig musikk. Jeg satte på en vinyl av Strawbs, som jeg syntes var meget fin. Hadde aldri fokusert så nøye eller lest teksten på denne låten, men den handlet vel noe om midnattssol eller noe sånt, da vokalisten gjentok ordet midnightsun veldig ofte. Daniel hadde endelig fått drikkevarene på bordet, og skjenket i til jentene. Jeg satt og blandet meg en drink med vodka og Cola.
Natta blei lang og trivelig, vi drakk oss alle meget fulle. Både jeg og Daniel flørtet litt med jentene og jeg var flere ganger på kjøkkenet og pratet med den som jeg likte best. Hun var lita blond å heta Nina. Nå var det sånn at hun også levde opp til blondinenes rykte om å ikke være den skarpeste kniven i skuffen. Hun sa masse teite ting og jeg måtte anstrenge meg, for å ikke skjære grimaser, når hun kom med noen av de teite uttalelsene sine. Klokken var vel 6:00 på morgenen da jentene dro, etter å ha lagt igjen telefonnummer, klemmer, kyss og ønsker om at de ville bli ringt av oss. Jeg og Daniel ble sittende i stuen å prate, etter at jentene dro. Vi fortsatte å kvelle i oss brennevin, mens vi hørte gjennom musikken hans, på en passelig behagelig lydstyrke.
Da sa plutselig Daniel: "Jeg har lyst å vise deg noe." Han leitet fram en liten boks fra en skuff i veggseksjonen. Så satte han seg ved siden av meg, mens han forsiktig åpnet boksen. Inni boksen var det to slanger. Den ene var liten og så nærmest ut som den var på tur til å dø, mens de andre vokste i stormende fart fremfor øynene mine. Slangen ble stor, den fylte hele rommet. Den kastet seg over meg, og slukte meg hel og levende. Jeg rullet rundt i slangens kropp, som var fylt med stjerner, galakser, strender, solnedganger, snøkledde fjell, fabeldyr og de mest utenkelige syn. Jeg fikk også se et glimt av Vardø inni slangen.
Jeg våknet opp på en rød sofa. En ørn reiste seg ut av kroppen min. Den stirret meg inn i øynene, og sa meg uten ord: Havsang.
Så fløy den fra meg.
Ringens kjerne og toget av reinkarnasjon.
Jeg låg i sengen, så jævlig sliten og jeg skjønte at alt var fortapt. Sangen, tonen, selve kallet var borte. Da slangen kom og fuglen forlot var vendepunktet hvor min kamp var tapt. Nå skjønte jeg at jeg var levnet igjen her alene for å dø. Helsa var dårlig, humøret svingende som en jojo og sinnet mitt hadde spilt meg flere puss i det siste. Jeg viste at jeg hadde fått utrettet flere oppgaver, og at jeg på min måte ville ringe litt i uendeligheten. Men jeg hadde ikke klart det store. Jeg hadde ikke klart mesterverket, mesterverket som var oppgaven. Det å bryte igjennom. Finne ringens kjerne, for så å reise opp. Det var disse fasene: Ravnen, Svanen, Den Grønne Løven og til slutt Fønixen, som jeg ikke viste hva var. Eller var det Fønixen, Løven. Oksen og mennesket?
Jeg falt igjennom og jeg svevde samtidig opp. Tiden sto stille og alle lydene samlet seg til én tone. Alt det jeg så, kan jeg ikke fortelle, men jeg fikk velge mellom det å glemme eller det å huske. Jeg valgte å huske, og sekundet etter møtte jeg min bror. Han var noen år eldre enn det jeg husket at han var. Vi sto og smilte til hverandre. Vi hadde en samtale, men den var ikke med ord. Et barn lå nedenfor oss. Vi var begge rolige og trygge og jeg syntes alt var så vakkert. "Det e så fantastisk dette", sa jeg og jeg gjentok det flere ganger. Jeg var beruset av denne gode følelsen og jeg visste at jeg hadde valgt rett. Tiden var inne til noe nytt og vi skjønte begge at det var på tide å si adjø. Jeg forsvant inni barnet. Jeg var på tur tilbake, jeg kom ut av en tynn linje, så ble jeg gjenfødt.
Det tok over ett år før jeg traff han igjen. Han sto plutselig fremfor meg og jeg ga ham et smil. Jeg var rolig og trygg, jeg prøve vise at alt var i orden, men så kom plutselig mamma og pappa å hentet meg. Det virket som om han forsto. Vi er en familie tenkte jeg.
Tåke
Det var rundt vintersolverv da jeg mestret distraksjonshåndteringen bedre enn hva jeg noen gang hadde gjort før. Jeg mediterte på visdom, sannhet, godhet, styrke, skjønnhet, arbeid, erkjennelse, kunnskap og lys dagene før selve dagen. 06:48 var tidspunktet hvor sola skulle snu som vi sier her i Vardø. Men det er egentlig ikke sola som snur, det er jorda som snur rundt sin egen akse, ennå en årlig runde var gjennomført og vi går mot lysere tider. Selve vintersolverv dagen mediterte jeg ikke på noe. Jeg bare tilbrakte dagen i stillhet, jeg hadde aldri tatt i bruk disse helligdagen så seriøst som da. Følelsen var sensasjonell, på enkelte tidspunkt føltes det nesten som jeg svevde eller fløt i en prima materia, selve basis materien i universet, denne usynlige byggesteinen som er overalt. Mange esoterikere tror at det er lys, men det er det ikke. Det er heller mørket, usylighet, heller skal jeg si at det er et slags lys i mørket. I naturen så har alt to sider, eller to poler. Tenk bare på varmt, kaldt. Mørke eller lys, surt eller basisk, vått eller tørt. Det er ganske logisk at usynlig er motpolen til synlig. Selvfølgelig eksiterer det noe usynlig. Alle bruker ordet, selvom de nødvendigvis ikke reflekterer over det. Det er ofte vi ikke ser ting men vet at de er der. Det er usynlige ting som får deg til å gråte, det er usynlige ting som får deg til å elske eller le. Det er et usynlig senter som er vår vilje og selve livskraften i vårt liv.
Dagene i den vanlige tradisjonelle jula feiret jeg som folk flest, god mat og en fest med venner. Jeg tok også en fest som varte til langt på morgenen, men jeg vant fort formen tilbake, og jula med familien og min sønn ble både koselig og fin.
Det var ut i februar jeg først merket at jeg hadde åpnet en port, en port til noe hinsides større enn va jeg hadde vært borti tidligere. Jeg hadde vært heldig å fått tak i litt hasj og jeg hadde laget meg en joint for å slappe av og kose meg alene hjemme. Jeg har aldri røkt for og dope meg bort eller vekk fra livet realiteter, men heller brukt jointen som et sakrament og sørget for å utnytte rusen enten kreativt eller filosofisk, for å åpne meg for nye tankebaner eller sfærer som jeg kom i kontakt mens jeg var ruset. Jeg brukte rusmidlet som et sakrament som om jeg la ut på en sjamanistisk reise for å få kunstnerisk inspirasjon til å skape et eller annet kunstverk. Jeg følte at jeg kom mer og mer i kontakt med den intuitive siden av meg selv og jeg fikk denne integrert i meg med denne eksperimenteringen. Jeg var fult klar over at man ikke burde leke for mye med ilden og hadde en streng disiplin med måtehold og selvkontroll, fordi jeg ville ikke bli avhengig å ende opp som noen av kompisene mine som bare røkte for å flykte fra verden og livets realiteter.
Mens jeg var ruset opplevde jeg noe jeg bare kan beskrive som en arketypisk kraft. Og jeg følte denne kraften som fugl fønix. Dette alkymistiske symbolske bildet av en fugl som gjenoppstår av asken. Jeg opplevde at jeg var denne ørnelignende fulen og at den var sterk og stor og fylte hele mitt vesen. Energien fløyt gjennom kroppen og det føltes som om energien i mitt legeme leget seg og jeg ble ladet men ny styrke, mot og kreativitet. Og jeg fikk et slags bevis på det hinsidige og at det var noe mer mellom himmel og jord og jeg ble overbevist om at jeg hadde fått kontakt og lærte meg og kjenne dette litt bedre.
Jeg hadde på denne tiden begynt å oppleve en slags synkronitet i livet mitt. Slike tilfeldigheter som er så merkelige at de får deg til å stoppe opp å tenke på hva det egentlig er som skjer.
Jeg kunne f.eks. våkne på natten å se at klokka var 03:33 eller 05:55. Og slik merkelige tilfeldigheter skjedde meget ofte. Jeg hadde lest og undersøkt litt på hva dette var og diskutert dette men noen av mine spirituelle og åndelig opptatte venner. Det var flere som hadde slike opplevelser uten at de kunne gi noen forklaring på hva det var. Jeg leste på nett at Carl Gustav Jung hadde en forklaring på dette. Han sa enkelt og greit at disse synkronitetene bare viste oss at vi var på vei, men ikke hvor vi skulle gå. Han anbefalte at vi skulle tenke igjennom hva vi hadde gjort den siste timen før vi opplevde en slik merkelig tilfeldighet eller synkronitet.
Jeg var på denne tiden medlem av flere mysterietradisjoner eller så kaldte esoteriske ordener. Esoteriske ordensbrorskap som har rent som en stille bekk ved siden av samfunnet gjennom lange tider. Noen mer hemmelig enn andre, og noen mer åpne og ikke fult så hemmelig. Jeg skal ikke navngi disse da jeg ikke er ute etter å angripe eller skape uroligheter i disse miljø. Disse brorskap kan etter det jeg har erfart både være positive eller negative. Det er som med håndverkere, det finnes både gode og dårlig håndverkere. Men et av disse brorskap sitter jeg med et veldig dårlig inntrykk av, og det er den Norske Frimurer Ordenen uten at jeg vil spesifisere dette så grundig. Jeg vil dele litt av min mening, men folk må få vurdere selv. Om det skulle finnes andre mennesker som er i den situasjon som jeg var, så kanskje de ikke vil føle seg så hjelpeløse og alene etter å ha hørt min historie. Jeg var med i en annen orden som hadde sin rot i pytagoreisktradisjon og hadde sitt hovedsete i England jeg hadde korrespondanse med lederen av denne ordenen på e-post og vi diskuterte magien og mystikken på både høye og dype plan. Etter hvert som jeg opplevde mer og mer sensasjonelle opplevelse med min søken etter svar følte jeg at lederen av ordenen ikke kunne svare meg mer. Jeg er enig med et sitat fra Bibelen om at en tjener aldri er større enn sin mester, og av denne grunn vurderte jeg å forlate ordenen. Jeg hadde aldri truffet denne mannen personlig så jeg forsatte å være medlem i ordenen i håp om at vi skulle møtes i nær fremtid.
Utpå våren startet synkronitetene og de sensasjonelle opplevelsene og bli mer hyppige. Jeg følte at jeg kom i en dypere kontakt med mennesker og de minste og mest tilsidesatte i samfunnet ga meg direkte budskap gjennom samtaler da jeg snakket med dem. Disse menneskene var kanskje ikke på samme nivå som meg, men av en eller annen grunn så ga de meg svar på ting som jeg da for tiden drev å filosofert over. Jeg følte det som jeg mer og mer ble et midtpunkt i mitt eget liv uten at jeg var klar over hva slags prosess jeg var inne i.
Den første april opplevde jeg en ny sensasjonell opplevelse under en meditasjon. Jeg følte meg som The Fool eller Narren fra Tarot-kortstokken og jeg hadde en opplevelse av å få en dose med V.I.T.R.I.O.L.I.U.M. dette ved å totalt gi seg hen mot rot chakra under meditasjon og se for meg et alkymistisk bilde på den åndelige hemafroditten. Rebis som et av disse bildene kalles. Dette føltes som en medisin og jeg følte meg i god form, både sterk og klar og etter hvert også som en slags bedreviter med mer makt og styrke inni meg. Nå skal det være sagt at hovmod står for fall og at jeg var klar over at i åndelig uvikling var ydmykhet og bakkekontakt en nødvendighet for at man ikke skulle ramle sammen som et korthus i sin utvikling. Men et vanlig menneske har lett for å glemme, og det var kanskje det jeg gjorde.
På denne tiden leste jeg også svært mye i Bibelen. Jeg hadde fått en Bibel i julegave hos en kompis og jeg var blitt svært interessert i å finne ut hva Bibelen kunne gi av åndelig visdom. Jeg leste mye i det nye testamentet og etter å ha studert både tarot, alkymi og annen esoterisk litteratur over lengre tid følte jeg at jeg forsto mye av det som sto i Bibelen på et dypere plan enn hva jeg hadde gjort før. Jeg snakket også en del med en eldre mann som kanskje er personlig kristen på denne tiden. Samtalene strakk seg mest til hverdagslige ting, men det var også som om vi kunne samtale om dypere budskap gjennom å føre hverdagslige samtaler. Som om det mellom eller bak ordene i det vi snakket om lå en dypere samtale hvor vi førte dialoger om dypere mystikk og filosofi. Det var under en av samtalene med denne mannen jeg fikk et meget sterkt syn. Jeg så på høylys dag en stjerne på himmelen, en stjerne sterkere enn noen annen stjerne jeg noen gang hadde sett før. Og det var ikke sola. Denne stjernen hadde en hvitt lys, men det var ikke vanlig hvit. Det var kanskje litt sølvaktig, men det kan ikke forklares da dette lyset var noe annerledes enn alt annet lys jeg hadde sett før. Samtidig så jeg et skip gå ut av havna. Dette skipet var Hurtigruta, men allikevel var synet så sterkt at det føltes som om et skip hadde gått fra meg uten at jeg fikk være med. I denne samtalen og i samtaler samme dag var synkroniteten slik at det var flere som ville prate om Jesus med meg. Det føltes som om at flere jeg pratet med dreide samtalen inn på Kristendom og hintet til jesus som en åndelig mester. Jeg hadde også en stund før dette malt et bilde hvor jeg hadde skrevet et ord som for meg hadde en esoterisk betydning. Ierihanshus. I for 1 eller jeg. Og at 1 som var komplettheten til et menneske eller jeg var i hans hus. En slags filosofisk symbolsk betyding om at null var huset og at 1 var i huset og at 1 og 0 var ti som er kompletthetens tall. Ti tall som vi kan telle uendelig med. Og at null er The Fool og en er magikeren. Dette var de to grunn tilstander som vi mennesker kunne være i. Vi er bygget opp at to polariteter som sammen er en. Dette er kanskje diffust for folk flest å forstå, men noen vil kanskje kjenne seg selv igjen. Uansett var denne opplevelsen sterk og som en start på en ny reise for meg. Det var som en oppvåkning å som om skjebnen tok meg inn i noe nytt.
Men etter dette kom jeg mer og mer inn i en tåke, alt ble bare mer og mer uobskurt å uforståelig. Kanskje andre vil komme inn i denne tåken når jeg forteller dette, men jeg skal også fortelle hvordan jeg kom ut. Det var ingen fast tråd, men mange tråder som spinnet seg igjennom et tilfeldig nettverk fra begynnelse til slutt for så å starte på en ny runde.
Denne våren var jeg uten fast jobb og hadde søkt på et par ledige stillinger rundt om i landet. En av de jobbene jeg hadde søkt på var en resepsjonist stilling i Trondheim. Jeg har resepsjonistfagbrev og jeg er egentlig anlagt for å føre små underholdende samtaler og spre godt humør i en salgs eller service jobb. Etter at jeg hadde blitt innkalt og møtt opp på intervju fikk jeg og det hadde seg slik at en kompis av meg tilfeldigvis skulle kjøre samme veien en uke etterpå. Men noe som var litt merkelig i synkroniteten var at i det øyeblikket jeg ble tilbydd jobben som resepsjonist i Trondheim satt jeg å så på en videosnutt som Alister Crowley. I øyeblikket da telefonen ringte sto det på skjermen, The wickedest man in the world 1875 - 1947 eller verdens vondeste mann som noen har omtalt han som. Jeg ble egentlig ikke skremt av denne synkroniteten, da jeg hadde en filosofi om at dersom jeg gikk inn i lenke og valgte det selv så var jeg fri. Og om det var åndelig eller hverdagslig så måtte jeg da kunne gå ut av lenken igjen. Som for eksempel i en forlovelse eller et giftemål så er det vel det å velge selv som gjør at en er fri, å i et moderne samfunn har man jo alltids skilsmissen som et alternativ. Jeg opplevde også på denne tiden merkelige synkroniteter med tallet 666 noe som kom til å følge meg lang tid fremover også. Et tall som jeg ikke vet hva er men det har skremt meg og gitt meg en uhyggelig følelse flere ganger.
Jeg forlot det meste av mine eiendeler i Vardø og pakket noen bager å kjørte til Trondheim sammen med min kompis. Han var styreleder i en blokk og jeg bodde hos han til å begynne med. Første morgen når vi sto opp kom det en mann fra et montørselskap og skulle montere noen antenner på taket til blokka der vi bodde. Det var en merkelig følelse jeg første dag i Trondheim sto med 2 personer utenfor blokken og dro inn inngang 3B (32 – som de 32 veier til visdom). Og opplevde en merkelig numerologisk synkronitet den morgenen. Etter å ha stoppet i 3.etg for å hente universal-nøkkelen tok heis opp til 10. Etg. Fra 10. etg til 11. etg gikk det kun trapp som vi måtte gå opp, Og vi gikk opp en veggmontert stige fra 11. Etg og opp igjennom en liten luke i taket. Da vi sto på taket så vi Hurtigruta vis a vis med Nidarosdomen, samme skipet som hadde gått fra Vardø et par dager får. Jeg måtte spørre min venn og vi regnet ut at det måtte være samme båten som jeg hadde sett gå ut av havna i Vardø.
Etter at vi var ferdig på taket sjekket strøm skapet i kjelleren og så dro vi ut 3A inngangen (31 – eller 13 som er tallet for ånd). Ordet sønnen som har 6 bokstaver + ordet faderen som har 7 bokstaver = 13 som er antallet bokstaver i ordene: Den hellige ånd.
Det som skjedde etter dette var ikke så hyggelig som det som står ovenfor. Etter dette vil jeg si at min åndelige reise gikk inn i tåken og mer og mer nedover. Jeg begynte i jobben på hotellet og alt så ut til å gå bra. Til å begynne med bodde jeg rundt omkring hos venner til jeg fikk meg en egen leilighet. Jeg fikk en leilighet til en svært gunstig pris mot at jeg måtte gjøre en del vasking og malingsarbeid.
Min andre måned i Trondheim gikk med til masse arbeid med ekstra vakter og denne oppussinga av leiligheta, jeg følte meg sterk, flink og modig. Etter disse hendelsene med denne mystiske synkroniteten forsket jeg videre på å gå inn ny porter i meditasjon. Jeg eksperimenterte med døden som et emne til mine meditasjoner. Jeg søkte meg mot de dødes land i meditasjonene og sa til meg selv at jeg gikk som en død mann for å se om jeg kunne finne en ny dimensjon i det åndelige. Kanskje var det slik at man virkelig ikke levde før man turte dø. Jeg var hele tiden på jakt etter nye svar som en slags åndelig junkie. Jeg meldte meg ut av denne pytagoreiske esoterisk orden med hovedsete i england som også hadde en avdeling i Trondheim. Dette da jeg følte at de som var i ordenen ikke hadde noe å lære meg og de virket som noen lettvektere på å utforske det åndelige sett i forhold til det jeg drev på med på den tiden. Jeg gikk så lagt i meditasjoner og mystiske tankespill at jeg skulle dø for faren min som var gud, og jeg motet meg selv så mye opp til å ikke frykte noe at jeg skulle gå til helvete for å se hva som fantes der. Og det var
Short story by Bjørn K. Strige
Read 1195 times
Written on 2014-02-02 at 15:36
Tags Havsang Strige Novel
Save as a bookmark (requires login) Write a comment (requires login) Send as email (requires login) Print text
